Jeg har ofte tenkt på hvor mye vi forventer at vi skal klare oss på egen hånd. At vi skal finne løsninger, håndtere følelsene våre og helst vite hvilken retning vi skal ta i livet. Men er det egentlig så enkelt?
Samtidig lever vi i en tid hvor vi kanskje aldri har vært mer tilgjengelige for hverandre, men er vi egentlig mer til stede? Vi sender meldinger, deler bilder og følger med på hverandres liv gjennom en skjerm. Stadig flere bruker også kunstig intelligens til å dele personlige tanker og følelser. Og selv om jeg ser mange fordeler med teknologien, bekymrer jeg meg for om vi noen ganger glemmer å gi hverandre den oppmerksomheten og tryggheten som gjør de gode samtalene mulige.
Jeg kjenner selv hvor frustrerende det kan være når noen sitter med mobilen mens vi snakker. Ikke bare fordi jeg savner oppmerksomheten, men fordi viktige nyanser kan gå tapt, og det som blir sagt, lett kan misforstås.
For det er forskjell på å være tilgjengelig og å være til stede.
Gjennom livet har jeg selv hatt perioder hvor det har vært mye å bære. Utbrenthet, skilsmisse og det å komme ut som skeiv er noen av erfaringene som har formet meg. De har også lært meg at selv om vi klarer mye på egen hånd, betyr ikke det at vi alltid trenger å gjøre det.
Da jeg selv oppsøkte en terapeut, fikk jeg erfare hvor mye det kan bety å føle seg trygg i en samtale. Å bli lyttet til, møtt med forståelse og få rom til å være meg selv. Uten at noen samtidig måtte sjekke Instagram, scrolle gjennom Facebook eller få med seg siste nytt på mobilen. Tenk det, et menneske som faktisk var til stede! Noe så enkelt som en samtale ble et vendepunkt i livet mitt.
Jeg har siden gått jevnlig i terapi, og gjennom samtalene har jeg lært mye om meg selv, mine relasjoner og hvordan jeg møter andre. Men det var ikke da jeg bestemte meg for å bli terapeut. Den tanken vokste gradvis frem, og først mye senere.
Fra nysgjerrighet til psykologistudier
Jeg har alltid vært nysgjerrig på mennesker. Allerede som liten gutt ønsket jeg å hjelpe og vise omsorg, og gjennom livet har jeg ofte vært den folk kommer til når de trenger å snakke.
Men det var særlig gjennom mine tre år som kabinansatt i SAS at nysgjerrigheten virkelig fikk fart på seg. Og da tenker jeg ikke bare på passasjerene, men kanskje aller mest på mine fantastiske kolleger!
På nesten hver flyvning jobbet jeg med kolleger jeg ofte aldri hadde møtt før. Likevel oppstod det gode og til tider overraskende personlige samtaler. Noen ganger føltes det som en ren terapitime på hver eneste flight! Vi delte erfaringer, lo, lyttet og reflekterte over livet. Jeg er evig takknemlig for alle de flotte menneskene jeg fikk møte.
Disse møtene gjorde meg stadig mer nysgjerrig på hva som egentlig får oss mennesker til å tenke, reagere og oppføre oss som vi gjør.
Det var denne nysgjerrigheten som fikk meg til å sette meg på skolebenken igjen i voksen alder, uten noen bestemt plan om å bli terapeut. Jeg ville ganske enkelt forstå mer.
Nå er jeg på mitt tredje og siste år i anvendt psykologi, og jeg har ikke angret et sekund. Studiene har vært både utfordrende og utrolig givende. Et av emnene som særlig har gjort inntrykk på meg, er kritisk psykologi. Det utfordret flere av mine tidligere oppfatninger og ga meg en bredere forståelse av hvordan mennesker formes av egne erfaringer, relasjoner og samfunnet rundt oss.
Det har også lært meg hvor viktig det er å stille spørsmål ved mine egne antakelser. For jo mer jeg lærer, desto mer oppdager jeg hvor mye jeg fortsatt ikke vet!
Hjertet er like stort, men jeg bærer det på en annen måte
Jeg har alltid hatt et stort ønske om å hjelpe andre, men i mange år var jeg også det man gjerne kaller en people pleaser. Jeg ønsket at alle rundt meg skulle ha det bra, ofte i så stor grad at jeg glemte meg selv.
Jeg kunne ta på meg andres problemer og følelser, forsøke å finne løsninger og kjenne på et ansvar som egentlig ikke var mitt. Det tok tid å forstå forskjellen mellom å vise omsorg og å føle at jeg måtte gjøre noe med alt som var vanskelig for andre.
Gjennom egne erfaringer, terapi og utdanning har jeg blitt mer bevisst på mine grenser, reaksjoner og behov. Jeg har lært at det å si nei ikke betyr at jeg svikter noen, og at jeg kan være til stede uten å overta ansvaret for andres følelser.
Jeg kan lytte uten å måtte ha et svar, vise forståelse uten nødvendigvis å være enig, og bry meg uten å bære alt videre. Det betyr ikke at jeg har blitt mindre empatisk. Jeg har bare lært å møte både andre og meg selv med en bedre balanse.
Denne utviklingen har fått stor betydning for hvordan jeg ønsker å møte andre mennesker, og for hvem jeg ønsker å være som fremtidig terapeut.
Hvem er jeg i møte med andre?
Dette semesteret studerer jeg konsulterende psykologi og miljøterapi. To emner jeg synes er spesielt spennende, fordi de utfordrer meg til å se nærmere på min egen rolle i møte med andre.
Hvem er jeg i møte med et annet menneske? Hvem ønsker jeg å være? Og hvordan blir jeg egentlig oppfattet?
Gjennom refleksjonsoppgaver og øvelser får jeg utforske hvordan mine holdninger, erfaringer og væremåte påvirker relasjonen. Hvordan jeg lytter, stiller spørsmål, skaper trygghet og tilpasser meg mennesket foran meg.
Det er én ting å lese om menneskelig atferd i en lærebok. Noe annet er å rette det samme undersøkende blikket mot seg selv!
Og jeg må innrømme at jeg synes litt synd på han jeg bor sammen med. Det er nok ikke alltid like morsomt å være den som får merke at jeg stadig lærer nye ting og gjerne vil prøve dem ut hjemme. Men han holder heldigvis ut med meg. Enn så lenge!
Hele mennesket – ikke bare utfordringene
Jo mer jeg lærer, desto tydeligere blir det for meg at mennesker ikke kan forstås ut fra én enkelt forklaring. Vi har alle ulike erfaringer, personlighetstrekk, sårbarheter og styrker. En diagnose kan gi viktig forståelse, men forteller ikke hele historien om et menneske.
Derfor ønsker jeg å utvikle en tilnærming som tar utgangspunkt i den enkelte, hvor det er plass til både kropp, sinn og sjel. Jeg tror disse dimensjonene påvirker hverandre, og at fysisk, mental og spirituell eller eksistensiell balanse kan ha betydning for hvordan vi opplever livet.
Jeg går fortsatt i terapi og har i dag en terapeut som også er en viktig mentor og inspirasjonskilde for meg. Hans helhetlige tilnærming, sammen med det jeg lærer gjennom studiene, gjør meg stadig mer nysgjerrig på hvordan ulike perspektiver kan utfylle hverandre. Jeg har ennå ikke bestemt meg for én bestemt terapeutisk retning, men ønsker å fortsette å lære og finne en tilnærming som passer mennesket, fremfor å forsøke å få mennesket til å passe inn i en bestemt metode.
Hvorfor vil jeg bli terapeut?
Jeg begynte ikke å studere psykologi fordi jeg hadde bestemt meg for å bli terapeut. Jeg begynte fordi jeg ville forstå. Men gjennom egne erfaringer, terapi og studier har ønsket om å bruke denne forståelsen til å støtte andre gradvis vokst frem.
Jeg vet selv hvor mye det kan bety å bli møtt med trygghet, respekt og et genuint ønske om å forstå. Det ønsker jeg å gi videre.
Du trenger ikke ha en diagnose eller være i krise for å ha glede av en samtale. Kanskje står du overfor et vanskelig valg, kjenner deg alene eller bare ønsker å forstå deg selv bedre. Noen ganger kan det være nok å ha et rom hvor man kan sortere tankene, reflektere og finne litt mer balanse.
Jeg er fortsatt under utdanning og tilbyr foreløpig støttende samtaler digitalt, ikke psykoterapeutisk behandling. Selv gjennom en skjerm kan vi skape et rom for trygghet, nærvær og gode samtaler. Jeg har mye igjen å lære, men vet hva jeg ønsker å ta med meg videre: nysgjerrighet, respekt og viljen til å møte mennesker uten ferdige konklusjoner.
Kenneth
Essentia by KenP — Your journey Within, Beyond, Home.
—
